«Gå til maueren, du late, se dens ferd og bli vis» heter det i Salomos ordspråk 6.6. Bibelsitatet er ofte brukt som en henstilling til hvordan vi kan lære av de flittige maurene både når det gjelder arbeidskapasitet og evner. Dette er mildt sagt en sannhet med sterke modifikasjoner og på mange måter er det vel bare historiens verste tyranner som virkelig har tatt til seg maurenes lærdom bokstavelig.

For det første, maurene er ikke spesielt flittige heller. De ligger og sover halve året, og er ikke særlig aktive verken om natta eller i kaldt vær om sommeren. Siden de er vekselvarme dyr setter dette store begrensninger på deres aktivitet her i det kalde nord.

Dronninga har kontrollen

Når det gjelder maurenes levesett, er de fleste maursamfunn strengt organiserte slavesamfunn som er under kontroll av en eller flere dronninger, litt etter hvilke arter man snakker om. Maurarbeidernes oppgave er rett og slett å fostre opp dronningas unger slik at den kan føre slekta videre. Med dette følger også oppgaver som å bygge tuer, hente mat og forsvare samfunnet. Nå kan det riktignok argumenteres biologisk for at det er en fordel for arbeiderne også, at moras gener føres videre, men det er jo ikke optimalt ut fra individets ståsted.

Når nye maursamfunn dannes, er vel heller ikke det noe særlig godt eksempel til etterfølgelse for mennesker i etableringsfasen. Det vanlige er at dronninga, når den er paret, søker opp boet til en annen maurart og overtar dette. Etter å ha tatt livet av den opprinnelige dronninga i samfunnet hun overtar, manipulerer hun arbeiderne i det nye samfunnet til å slave for seg. Slavene fostrer nå opp dronningas egne unger, slik at den opprinnelige arbeiderstanden sakte byttes ut med dronningas egne arbeidere. Denne formen for temporær parasittisme er vanlig hos de fleste arter i slektene Formica og Lasisus. Dvs. at en tredjedel av våre drøyt 60 maurarter benytter seg av denne strategien.

Slaveholdere og parasitter

Den blodrøde slaveholdemauren, Formica sanguinea, bruker også andre maurarter aktivt som slaver ikke bare i etableringsfasen, men som en del av arbeidsstokken i samfunnet. Når man finner tuer av denne arten, ser man ofte at de består av en stor andel små svarte maur (sauemaur). Slavemaurene går ofte på røvertokt i andre maursamfunn og tar med seg pupper tilbake til sitt eget bo både som mat og rekrutterende slaver. Slaveholdemauren klarer seg imidlertid fint uten slaver, mens andre arter har gått atskillig lengre.

Røvermauren, Harpagoxenus sublaevis, er en skikkelig luring. Hos denne arten går den nyparete dronninga inn og tar over et smalmaurbo (Leptothorax sp.) ved å nøytralisere dronninga kort og brutalt ved å klippe over alle bein og antenner. Den avgir så en duft som forvirrer vertsarbeiderne slik at de begynner å sloss med hverandre. Puppene i vertsboet blir hennes første slaver inntil hun får fram egne arbeidere som ikke er i stand til å gjøre normale arbeideroppgaver, men som drar på slavetokt for å hente inn arbeidere fra andre vertssamfunn.

Slikt slavehold er vanlig i maurverdenen og noen ganger har det gått så langt at maurene har blitt rene parasitter og mistet sin arbeiderklasse, slik som hos parasittsmalmauren Leptothorax goesswaldi. Denne overtar samfunnene av håret smalmaur Leptothorax acervorum, ved å klippe av antennene til vertsdronninga og selv overta dronningfunksjonen. Vertsdronninga blir da parlysert og mister even til å finne mat og sulter i hjel etter noen uker.

Artsdannelse

Vi har til nå påvist 4 arter av obligatorisk parasittiske maur i Norge, men en annen parasittisk form er i særstilling. Hos hageeitermaur, Myrmica rubra, finnes en mikroform som bare eksisterer i kjønnete individer. Mye tyder på at disse i stor grad er reproduktivt isolert fra sin vert, men samtidig er de nærmere i slekt med sin vert lokalt enn vertene er seg i mellom over store avstander. Dette ser derfor ut til å være en «form» som er i artsdannelsesfasen (species in statu nascendi). Formen er beskrevet som Myrmica microrubra. Definisjonsspørsmålet knyttet til hva en art egentlig er vil derfor avgjøre om den er en egen art eller ei.

Slik sett er maurene utrolig spennende studieobjekter både når det gjelder evolusjon og atferdsbiologi. Men særlig gode eksempler til etterfølgelse for menneskenes liv og levnet er de absolutt ikke!

Illustrasjon: Røvermaur, Harpagoxenus sublaevis. Foto: Arnstein Staverløkk/NINA.