En av de aller merkeligste billeartene vi har i Norge er beverbilla, Platypsyllus castoris. Dette er faktisk, sammen med Leptasinus testaceus, som går i musepels, den eneste ektoparasittiske billearten vi har hos oss. De tilhører begge underfamilien loppebiller (Platypsyllidae) innen mycelbillene (Leiodidae). Arten lever utelukkende i pelsen til beveren der den gjennomfører hele sin livssyklus. Arten har et sterkt modifisert utseende og mangler både øyne og flygeevne. Ikke rart at den i sin til ble beskrevet og klassifisert som en loppe. Beverbilla går både på amerikansk bever, Castor canadensis, og europeisk bever, Castor fiber, og har således en holarktisk utbredelse.

Da jeg begynte å samle biller på begynnelsen av 80-tallet, ble beverbilla raskt en av artene jeg drømte om å finne. Ei bille kunne jo ikke se slik ut, så den måtte jo studeres nærmere! Men for å finne beverbilla, var det jo kun en mulighet: jeg trengte en bever! Og det var jo ikke så lett når man bodde i beverfritt område. Men, kanskje nettopp denne billa var medvirkende til at jeg høsten 1988 flyttet Bø i Telemark for å studere natur og miljøvernfag, siden Bøelva allerede den gang var kjent for sine store beverforekomster. Vel på plass i Bø fortalte jeg entusiastisk om de fantastiske mulighetene som lå i å finne denne arten og fikk raskt flere medstudenter med på laget, deriblant Frank Rosell, som forøvrig idag er Norges fremste beverforsker. Så da var det klart for beverjakt! Vi var jo flere studenter som bodde ved Bøelva, og det var godt med spor etter bever så vi gikk til verket med stor optimisme. Det ble satt opp feller og jeg tror faktisk vi lykkes på første forsøk den 16. januar 1990. Og som forutsagt, pelsen var full av beverbiller selv midt på vinteren. Utrolig artig! Jeg plukket selvfølgelig ut et høvelig antall, monterte og studerte dyrene og laget denne tegninga over som jeg ved en tilfelldighet fant igjen i ei gammel kiste nå i jula 2013.