Mauren som gjenoppsto fra de døde

interruptus q

Lys dvergmaur, Temnothorax interruptus, dronning. Foto: A. Staverløkk/NINA.

Et stort maurmysterium har plaget insektforskerne i mange år. En maur angivelig funnet en gang for på 150 år siden har voldt atskillig hodebry. Nå er mysteriet løst!

Verdens viktigste insekter

Maur er på mange måter verdens viktigste insekter og har avgjørende betydning for utforming av økosystemene på jorda. Gjennom deres spesielle økologi og dominerende biomasse utøver maurene svært viktige roller som både frøspredere, skadedyrkontrollører og frigjørere av næringsstoffer i naturen. Vi kjenner mer enn 15 000 maurarter på jorda, men artsantallet minker drastisk nordover på kloden og i Norge finnes kun i overkant av 60 arter.

Det har vært drevet kartlegging og forskning på maur i over 150 år i Norge og myrmekologien (læren om maurene) er nå populær som aldri før. Dette skyldes både større forståelse for deres viktige funksjoner i naturen og at flere nye arter har blitt oppdaget som nye for vitenskapen eller nye for Norge de siste årene.

Mysteriet

Gjennom intens kartlegging har vi i løpet av de siste årene fått relativt god oversikt over hvilke arter av maur som finnes i Norge. Men ett mysterium har i lang tid plaget oss som liker å ha kontroll på mangfoldet. Dette gjelder den lille uanselige maurarten Temnothorax interruptus eller lys dvergmaur som jeg kaller den på norsk.

Denne arten er nevnt fra Norge allerede i 1880 av Johan H.S.Siebke, i datidens fortegnelse over årevinger (Hymenoptera) som var kjent fra Norge. Arten skulle være funnet på Ekeberg i Oslo. Disse opplysningene ble også repetert av Holger Holgersen i 1944 i hans oversikt over norske maur. Det merkelige var imidlertid at ingen hadde sett  beleggseksemplarer eller noen gang samlet arten selv. Nyere undersøkelser på lokaliteten har heller ikke gitt resultater. Da Cedric A. Collingwood gjennomgikk den norske maurfauneaen igjen i 1974, skriver han at funnet av T. interruptus må regnes som tvilsomt fordi man må helt til Gotland og Godska Sandøen for å finne nærmeste forekomst i utlandet, noe som for øvrig også gjelder i dag. Og siden den tid, har den falt ut av alle oversikter og lister som tar for seg norske maur og arten har mer eller mindre gått i glemmeboka.

I lys av de mange spennende og overraskende nye maurfunnene i Norge de siste årene, synes jeg denne problemstillingen begynte å bli mer interessant enn noen gang. Jeg tok derfor kontakt med naturhistorisk museum i Oslo vinteren 2013 og ba dem saumfare samlingene etter små lyse maur som var samlet i Oslo-området på 1800-tallet. På tross av intens leting var det tyst som i graven etter den lille lyse dvergmauren og mye tydet på at dette skulle stå som et åpent spørsmål i all tid.

Oppdagelsen

Men så en dag i juli 2014 på jakt etter den berømte amasonemauren, Polyergus rufescens, kom gjennombruddet. Ikke nok med at amasonemauren ble gjenoppdaget i Norge, og adrenalinrusen fra den knapt hadde lagt seg, før jeg ble oppmerksom på en påfallende avvikende maur som gjemte seg i en prøve med den vanlige arten mørkhodet dvergmaur, Temnothorax tuberum. Nærmere undersøkelser viste raskt og uten tvil at det var snakk om lys dvergmaur, Temnothorax interruptus. Piggene på brystet, antennefurene og fargen levnet ingen tvil. Temnothorax interruptus finnes i Norge! Ikke mange dagene seinere dro jeg igjen tilbake til lokaliteten og flere kolonier ble funnet, noe som viser at arten er vel etablert og har trolig vært fastboende i Norge i all tid.

Og da er det vel slik da, at de gamle er fortsatt eldst, og at Siebke trolig hadde rett likevel. Arten ble jo beskrevet allerede i 1852 og er såpass entydig og enkel å identifisere at den burde kunne vært skilt ut som egen art av norske entomologer på den tiden. Følelsen av at denne arten er norsk er jo litt den samme som når man finner igjen noe kjært man har mistet. En følelse som er vel som bra som å få en helt ny ting – eller en helt ny art.

interruptus h

Hodet til arbeider av Temnothorax interruptus. De S-formete antennefurene avslører arten. Foto: A. Staverløkk/NINA.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *