Sibirhumle, Bombus semenoviellus, montert på nål som belegg og pent preparert for å brukes i formidlingssammenheng. Foto: C. Næss/NINA.

De siste årene har vi sett en eksplosjon i interessen for insekter. Mediene formidler stadig mer stoff omkring de seksbente dyrenes forunderlige liv og nye oppdagelser om deres ukjente verden. Samtidig ser vi en økende forståelse og bevissthet omkring insektenes avgjørende funksjon i naturen, enten som bestøvere av planter, kontrollører av skadedyr eller viktige nedbrytere.

Denne økte interessen gir også innblikk i insektforskerens hverdag og arbeidsmetoder. Når en ny art eller et spesielt funn gis medieoppmerksomhet, prydes gjerne publikasjonen med et bilde av et dødt dyr på nål. Som insektforsker, opplever jeg stadig at mange reagerer på dette med både avsky og sinne, eller at det beskrives som en moralsk forkastelig og helt unødvendig handling på linje med fordoms tiders troféjakt. Jeg ønsker derfor å forklare litt om bakgrunnen for at vi tar belegg av viktige insektfunn.

Først vil jeg si at alle så langt som mulig bør unngå å drepe insekter unødig. I mange tilfeller, både i forsknings- og kartleggingssammenheng, er det ikke nødvendig å ta livet av dyrene for å få fullt utbytte av observasjonene. Som insektforsker har man gjerne et bevisst forhold til dette. Noen insektforskere vil til og med la være å klaske en mygg eller klegg med begrunnelse i bevaringsbiologiske eller etiske argumenter.

Belegg – en nødvendighet

Dessverre er det slik at vi ikke kan oppnå den kunnskap som trengs for å ta vare på disse artene uten å ta livet av noen eksemplarer. Opparbeiding av vitenskapelige insektsamlinger er fundamentet for den kunnskapen vi besitter om artene på jorda i dag. Beleggseksemplarer som dokumentasjon er helt nødvendig både for sikker identifisering, vitenskapelig beskrivelser og revisjoner, kartlegging av mangfoldet og i sin tur og forvaltning av bestander og leveområder. Det vil ofte være umulig å vite hvilke arter som omtales i gamle publikasjoner, dersom man ikke kan gå inn i vitenskaplige samlinger. For eksempel måtte vi “stryke” nærmere ti biearter som var rapportert fra Norge fra gammelt av etter å ha gått gjennom det gamle beleggsmaterialet for opplysningene. Dette fordi de enten var feilbestemt, eller hadde blitt splittet i flere arter i ettertiden.

Mange mener at med dagens fototeknikk og utstyr, har behovet for å ta belegg blitt overflødig og gammeldags. Det er riktig at nødvendigheten av å ta belegg reduseres noe når det gjelder lett identifiserbare arter innen grupper som f.eks. sommerfugler, biller og humler. Men dessverre er det snarere regelen enn unntaket at insektarter ikke lar seg sikkert identifiseres gjennom fotografier slik at innsamling er nødvendig. Dette fordi mange arter er svært like og essensielle skillekararkterer ikke alltid kommer fram på bildene.

Mange insektarter lever på en slik måte at de ikke lar seg påvise manuelt, og må fanges i feller for å kunne dokumenteres. Når det gjelder fellefangst er det viktig å være restriktiv med bruk av feller som attraherer bestemte insektarter, slik som feromonfeller eller gule fat. Det kan av og til også være nødvendig å samle inn dyrene til genetiske analyser for å lære mer om bestandene.

Insektdynamikk

De aller fleste insektarter har et stort reproduksjons- og spredningspotensial og responderer raskt på endringer i miljøet, enten ved at bestandene øker eller minker. Det er derfor leveområdenes kvalitet og romlige utbredelse som i stor grad styrer sammensetningen av insektsamfunnene. De fleste bestander er også tilpasset høy dødelighet, enten gjennom predasjon eller tilfeldig mortalitet. Som insektforsker kan man få søvnløse netter av å tenke på alle de rødlistete insektartene som hakkespettene setter til livs i løpet av en sesong. Jeg tør heller ikke tenke på hvor mange hundre tusen insekter jeg har drept på bilturene til hytta i løpet av sommeren, eller hvor mange maur jeg har lemlestet på mine turer i skog og mark for den saks skyld. Samtidig er de aller fleste sjeldne insekter (som gjerne insektsamlerne jakter på) så vanskelig å oppdage, selv for det trente øye, at intens jakt ikke vil påvirke bestandene – vel å merke så fremt leveområdene ikke ødelegges under jakten.

Når det er sagt, er det svært viktig å påpeke at dette på ingen måte er en argumentasjon for at insektsamling skal kunne foregå fritt og uhemmet. Noen insektarter og bestander må for all del ikke samles inn, selv om det er til et godt vitenskapelig formål. Dette gjelder generelt for sterkt truete arter som er lett oppdagbare og med et lavt reproduksjonspotensial. Noen av våre sommerfugler og bier, samt billearten eremitt, er eksempler på slike arter. Her er innsamlingsforbud et fornuftig forvaltningsgrep.

Fundament for kunnskapsoppbygging

Det er lett å glemme at all kunnskap vi i dag har om artsmangfoldet, på en eller annen måte, i stor grad baserer seg på studier av innsamlete insekter. Uten slikt materiale, hadde heller ikke de «positive» mediaoppslagene om insekter de siste årene kommet. Det vil si – oppdagelsene hadde ikke blitt gjort. Den internasjonale bølgen for å ta vare på biene, eller kampanjer for å bevare bestemte arter eller leveområder hadde heller ikke sett dagens lys. Insekter hadde med andre ord trolig kun vært ansett som en pest og en plage.

Det er gjennom å lære dyrene å kjenne, lære om deres utbredelse og krav til livsmiljø at vi har mulighet til å ta vare på mangfoldet av arter som vi både er glade i og som vi alle er avhengige av. Uten iherdige insektforskeres innsats med innsamling av materiale de siste 200 år, hadde vi ikke kommet dit hen at vi nå kjenner storparten av artsmangfoldet i Norge. Men kartleggingen er på langt nær ferdig. Trolig lever mer enn 5000 insektarter i Norge som aldri er påvist eller dokumentert. I globalt perspektiv er manglene enda større. Av muligens 5 millioner ubeskrevne insektarter, finnes garantert arter som kan komme både mennesket og jorda til nytte på måter vi aldri før har sett. Dette mangfoldet spises av hver eneste dag ved at leveområder forsvinner pga menneskets bruk av naturen. Her er det nok av problemstillinger å engasjere seg i der både samfunnet og enkeltmennesker kan bidra i større grad med å ta kunnskapsbaserte valg for bevaring artsmangfoldet.

Jobben med å beskrive ukjente arter og å bidra til dokumentasjon av artsmangfold krever kontinuerlig og massiv innsamling av nytt insektmateriale kombinert med intenst lab-arbeid med sortering, identifisering og beskrivelser. Dette er kunnskap som hver dag etterspørres av myndighetene og som til enhver tid er avgjørende for gode forvaltningtiltak som bidrar med å ta vare på biologisk mangfold. Svært få av oss jobber med å forske på og beskrive insekter og det vil trolig ta mer enn 1000 år å beskrive jordas artsmangfold med dagens hastighet.

Fokus på bevaring av mangfoldet

I denne situasjonen er det samtidig viktig at det finnes faglige baserte restriksjoner på innsamlig av materiale og at entomologene er seg selv sin rolle bevisst og ikke samler inn mer materiale enn nødvendig og bruker innsamlingsmetoder som er skånsomme mot habitatene. Man må også være svært restriktiv med å ta belegg av arter der man antar at innsamling kan ha påvirkning på bestandene. Det er samtidig viktig å rette fokus og innsats mot de virkelig store påvirkningsfaktorene som arealendringer, forurensning og klimaendringer som tar livet av millioner av insekter hver eneste dag. Å ta fra insektsamleren motivasjon og entusiasme gjennom å kritisere at noen insekter må avlives for å kunne studeres i mikroskop vil da virke mot sin hensikt.

Formidling omkring insektenes skjønnhet og deres rolle i naturen er min motivasjon for å jobbe som entomolog slik at også andre kan la seg fascinere av denne forunderlige verdenen som er viktigere for oss mennesker en vi aner. Jeg har tro på at økt oppmerksomhet, og i neste instans forståelse for betydningen av insekter, er avgjørende for å opparbeide politisk vilje til å ta vare på mangfoldet. Så langt som mulig, forsøker jeg å bruke bilder av levende dyr i naturen til dette arbeidet. Noen tema illustreres imidlertid best gjennom foto av detaljer som krever beleggseksemplarer. Da må vi dessverre akseptere at noen ender sitt liv på nål, en skjebne som kanskje ikke er verre enn å havne i en hakkespettmage for individet, men som for arten eller bestanden kan være forskjellen mellom utryddelse og langsiktig overlevelse.