Mycelbilla Leiodes hybrida fra Sørumsand 1988. Foto: A. Staverløkk/NINA.

Den aller første billearten jeg fant ny for Norge var mycelbilla, Leiodes hybrida. Og siden har det blitt flere nye arter og spennende funn hvert eneste år. Å samle insekter er som å skrive dagbok der de spesielle artene man finner er sidene i boka. Man husker ikke bare funnøyeblikkene, men også mange av omstendigheter rundt slike funn. Så da er det en god ting å bla seg bakover i insektsamlingen og stoppe opp og mimre litt på en søndag når høststormen raser utendørs.

På tur til Sørumsand

Denne gangen skal vi helt tilbake til 17. august 1988 og jeg la ut på en siste insektekspedisjon før skolen begynte igjen. Turen gikk til Sørumsand, hjemstedet til min veileder og mentor Karl Erik Zachariassen. Og målet var løpebilla Bembidion nigricorne som Karl Erik hadde funnet ny for Norge noen år i forveien.

Det var et flott sandtak på Lystadmoen ved Sørumsand. Jeg har flere ganger ved senere anledninger også besøkt stedet i forbindelse med kartlegging av broddveps. Flere områder i sandtaket bar preg av gjengroing, slik at ulike suksesjonsstadier og et rikt mangfold av pionerplanter var tilstede. Røsslyngen dannet flere steder en jevn overgang mot de nakne sandflatene og det var i dette området jeg nokså raskt fant flere eksemplarer av Bembidion nigricorne, så målet med turen var egentlig raskt oppnådd og alt annet ville være bonus.

Det første funnet

Jeg husker enda at jeg snudde på en nokså stor stein langt nede i sandtaket og fikk se en rekke små runde biller nærmest piple opp av et hull i sanda. Jeg skjønte straks at det var snakk om mycelbiller (Leiodidae) en billefamilie jeg til da hadde nokså liten erfaring med. Men jeg tok selvfølgelig med meg hjem noen eksemplarer blant mye annet, som jeg gledet meg til å gå løs på under lupa. Artsbestemmingen ble utført under mitt lille minimikroskop med ett okular som ble kjøpt på lekebutikken for den nette sum av 200 kroner, en sum man sjelden forbinder med optisk utstyr.

Jeg hadde selvfølgelig kjøpt opp alle bind av Norsk Entomologisk Tidsskrift som fremdeles var for salg på den tiden, og blant disse var heldigvis Andreas Strand sin legendariske artikkel om slekten Leiodes (Strand 1957). Relativt tidlig i bestemmelsestabellen ble en gruppe på tre arter som hadde svake tverr-riller på dekkvingemellomrommene skilt ut. Og mitt mildt sagt noe primitive mikroskop, som jeg hadde lært meg å bruke optimalt, viste tydelig at disse rillene var tilstede på dyrene fra Sørumsand. Genitaliene på de tre artene var helt entydige og levnet ingen tvil om at det var Leiodes hybrida jeg hadde funnet. Min første bille ny for Norge var et faktum (Ødegaard 1992). Og funnet var bra det, for verken jeg eller andre har siden gjenfunnet arten i Norge så vidt jeg kjenner til.

Mycelbiller

Slekten Leiodes er alle lysebrune til brunsvarte runde biller med kølleformete følehorn, gravebein og punktrekker på dekkvingene. Alle artene har et underjordisk levesett og spiser soppmycel. De fleste artene er knyttet til tørre, varme sandområder gjerne i skogkanter eller langs elvebredder. Noen har også et nordlig utbredelsesmønster. Vi har påvist 23 arter i Norge, og det er lite trolig at det finnes flere arter hos oss. Mycelbillene er svært vanskelige å finne hvis man ikke er ute til rett tid når dyrene er ute og svermer. Den beste tiden er rundt solnedgang på varme, stille sommerkvelder gjerne litt ut i juli. Hvis man håver lavt i vegetasjonen på tørre, skrinne sandområder på slike kvelder, kan man få rikelig utbytte av flere arter i håven. De ulike artene kan være vanskelige å skille fra hverandre, men har man hanner med entydlige skillekarakterer, hjelper det masse. Dette er utvilsomt en spennende billefamilie å gå løs på for den som vil ha en coleopterologisk utfordring.

Litteratur

Strand, A. 1957. Über die nordischen Arten der Gattung Leiodes Latr. (Col., Liodidae). Norsk Entomologisk Tidskrift 10 (2-3): 119-130.

Ødegaard, F. 1992. Tre Coleoptera nye for Norge. Fauna norvegica Ser. B 39: 89-90.