Dolkvepsen (Scoliidae) som viste vei

Scolia 2

Dolkveps, Scolia hirta. Foto: A. Staverløkk.

Den som har vært på ferie i Middelhavsområdene har kanskje lagt merke til svære og kraftige veps med gule og svarte tegninger som brummer omkring på sandstrendene. Dette er dolkvepsene, en vepsefamilie med de største og kankje mest imponerende representantene for vepseverdenen.

Dolkvepsene er en forholdsvis liten gruppe på verdensbasis med sine 560 arter. Gruppen er hovedsakelig tropisk, men 22 arter finnes også i Europa, og de aller fleste av disse er begrenset utbredt rundt Middelhavet. Men, vi har også en art som finnes helt opp mot våre områder, nemlig Scolia hirta. Den er meget sjelden i Skandinavia, men Norge har trolig de største bestandene av arten, selv om den også her er fåtallig og svært begrenset utbredt.

Et parasittisk levesett

Alle europeiske dolkveps er parasitter på skarbidelarver (oldenborrer og gullbasser) som lever blant gressrøtter i jorda eller i morken ved. Hunnen graver seg ned til skarabidelarven, paralyserer den med sin stikkebrodd og legger sine egne egg på larven. Etter at dolkvepslarvene har klekt, kryper de inn i skarabidelarven der de utvikler seg. Scolia hirta parasitterer på larver av hårgullbasse, Cetonia aurata, som er avhengig av morken ved. De voksne dolkvepsene er oftest å finne på ettersommeren da de oppsøker blomster. Særlig planter som knoppurt, bergmynte, rødknapp og tistler er blant favorittene.

Dolkveps i Norge

Fra Norge er det dokumentert mer enn 100 år gamle funn fra Hvaler og Risør, mens noen få nyere funn foreligger fra Håøya ved Drøbak, Kragerø og Hurum. Da vi fikk Scolia hirta i ei vindusfelle på Håøya i 2004, i forbindelse med kartlegging av insektfaunaen i hule eiker, viste dette seg etterhvert å bli mer enn et spennende funn for min egen del. På den tiden jobbet jeg mest med biller, men hadde i grunnen funnet de fleste artene som var å finne og blitt godt kjent med billefaunaen, så jeg hadde så vidt begynt å snuse på andre insektordner. Og jeg tror faktisk dette funnet ble avgjørende for at jeg startet å jobbe for fullt med bier og veps. Det er slike mer eller mindre tilfeldige, og tilsynelatende ubetydelige hendelser i livet, som avgjør hvilke veivalg man tar. Så nå i 2014 har jeg faktisk 10-årsjubileum som hymenopterolog.

Og det var jo ingen selvfølge at entomologer skulle jobbe med bier og veps på den tiden. Kunnskapsgrunnlaget var på ingen måte tilfredsstillende og bier og humler var kun ansett som stikkende udyr, som bare var i veien. Så hadde det ikke vært for denne dolkvepsen, så er det på ingen måte sikkert at NINAs kunnskapsoppbygging og formidlingsaktivitet om bier og humler hadde sett dagens lys.

Selv har jeg siden hatt gleden av å studere flere arter av dolkveps på turer til Kanariøyene, Mallorca, og flere greske øyer. Men det var jo ekstra stas å finne mitt første levende eksemplar av Scolia hirta i Norge den 1. august 2013. Det var ved Fossingfjorden i Telemark, helt på grensen mellom Kragerø og Bamble kommune, under en stopp på ett annet oppdrag for å kartlegge ildsandbie, Andrena marginata, at dramaet utspilte seg. Det var en varm og solfylt dag, og mange insekter var aktive på de plantene som fortsatt sto i blomst. Men med ett oppdaget jeg den, som et fabeldyr fra en annen verden, der satt på en bergmynte og lesket seg i pollen og nektar. Jeg ble så fascinert av denne flotte hannen at jeg nesten glemte å ta fram håven. Plutselig lettet den fra blomsten, mye raskere enn jeg hadde forventet, men hundredelene var på min side i det håverefleksen i min høyre arm slo til. Resultatet ser du her som bilde til artikkelen.

Scolia

Dolkveps, Scolia hirta, fra Fossingfjorden i Kragerø 1. aug. 2013. Foto: F. Ødegaard.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *