Sibirbukken, Nivellia sanguinosa, en levning fra fortiden

Nivellia sanguinosa couple

En av mine aller største entomologiske opplevelser skjedde den 28. juni 1998 da jeg var med kollega Oddvar Hanssen til idylliske Eikesdalen i Møre og Romsdal. Det var en vakker solrik dag, slik det gjerne er når man drar på insekttur. Vi hadde akkurat parkert bilen og skulle til å laste ut noe utstyr da en bille plutselig landet på bilpanseret. Slike hendelser er ikke uvanlig, men akkurat denne billen var det noe merkelig ved. Det var en trebukk med normale farger, svart med røde dekkvinger, men den slanke kroppsformen avslørte at det slett ikke var snakk om noen vanlig art, men noe helt spesielt som ingen av oss noen gang hadde sett i levende live. Det gikk en mild frysning nedover ryggen min da bevisstheten koblet inn og realiserte hva det var som hadde åpenbart seg foran oss. En Nivellia! Et myteomspunnet dyr som kun er sett en gang tidligere i Norge på slutten av 1800-tallet og forsvunnet fra Sverige. Dette skulle bli en god dag. Det har senere vist seg at arten har en relativt god bestand i Eikesdalen. Dyrene på bildet er de aller første som ble fanget denne dagen i Eikesdalen (Foto: Oddvar Hanssen).

Sibirbukken er en middels stor blomsterbukk med svart framkropp mursteinsrøde til oransje dekkvinger. Bein og antenner er helsvarte. Ved første øyekast virker arten påfallende slank ved at framkroppen er forholdsvis liten og dekkvingene er svært lange og smale, samt at bein og antenner er forholdsvis lange. Hode og halsskjold er hårløse, mens dekkvingene har svært kort behåring og et par svake opphøyde lengdestriper. Overflaten virker nokså matt pga tett punktur. Det finnes flere vanlige arter av blomsterbukker med samme størrelse og lignende fargetegninger: Stictoleptura maculicornis er mye breiere, har lys basis på hvert antenneledd, og er svart på dekkvingespissen. Anastrangalia sanguinolenta og A. reyi er noe breiere, har kortere antenner og lang og tett behåring på framkroppen. Disse artene mangler svake lengderiller på dekkvingene og  har også noe mørkere dekkvingespiss (kan være lite utpreget). Hos A. reyi  har dekkvingene også svak mørk striper langs søm og sidekant.

Nyere funn av denne ytterst sjeldne arten kjennes bare fra en lokalitet i Skandinavia i Eikesdalen i Møre og Romsdal. Det foreligger et gammelt funn fra Laurgården i Sel fra 1800-tallet, men denne lokaliteten er trolig utgått. Arten antas å være utdødd (RE) i Sverige, hvorfra det kjennes tre eldre funn. Ellers kjennes Nivellia sanguinosa fra noen lokaliteter i nordøstlige deler av Finland, Polen, europeiske deler av Russland, samt Karpatene og Alpene.

Nivellia sanguinosa utvikler seg i død ved av ulike løvtrær. Særlig gråor, men den er også kjent fra hassel, bjørk, hegg og alm. Lokaliteten i Eikesdalen er ei vestvendt li med enorme hasselkratt, men også mye gammel gråor. Larveutviklingen skjer i ganske tørr og løs ved med hvitråte av nokså tynne stammer eller kraftige greiner. Utviklingen tar to år og de voksne individene klekker i midten av juni og er så på vingene i 2-3 uker. De voksne besøker hvite blomster som for eksempel hundekjeks (Anthriscus sylvestris), bringebær (Rubus idaeus), rogn (Sorbus aucuparia) og skogskjegg (Aruncus dioicus).

Artens eksistens i Skandinavia er helt avhengig av at lokaliteten i Eikesdalen forblir intakt. Lokaliteten virker for tiden nokså stabil, men det drives en del vedhogst i området som kan være negativt. Selv mindre arealinngrep kan ha stor negativ innvirkning på populasjonene. Veiutbedringsprosjekter og rassikringsarbeid kan være kritisk om de rammer lokale forekomster.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *