Å oppdage en ny art for vitenskapen

Gåsemurebladbille Galerucella anserina Ødegaard & Hanssen, 2020

Gåsemurebladbille Galerucella anserina Ødegaard & Hanssen, 2020. Foto: A. Staverløkk.

 

Å oppdage og beskrive en ny art for vitenskapen føles som skikkelig pionerarbeid. Nesten som å leve på Linnés tid, med en smak av de store oppdagelsene som ble gjort for over 200 år siden.  Men det er ofte en lang prosess fra «det store øyeblikket» til beskrivelsen er publisert. Gåsemurebladbille Galerucella anserina Ødegaard & Hanssen 2020 er nå beskrevet fra Norge i det internasjonale tidsskriftet Zootaxa.

Det var høsten 2013 at kollega Oddvar Hanssen og jeg rutinemessig gikk gjennom et stort insektmateriale fra strandenger i Sør-Norge. Insektene skulle artsbestemmes, telles og rapporteres for å finne ut i hvilken grad havstrender er viktige for truete insektarter. En av de vanligste artene i slike prøver er bladbilla Galerucella tenella, som kan opptre i hundretalls på slike steder. Denne arten er ganske lett å artsbestemme, men har et par nærstående slektninger som den kan forveksles med. Jeg bruker derfor noen ganger å genitalpreparere slike insekter for å få en sikker artsbestemmelse med en gang, istedenfor vurdere relative skillekarakterer på ytre morfologiske trekk. Genitalienes utforming hos nærstående insektarter er ofte konstante og svært forskjellige, og fungerer nærmest som en fasit i insektbestemming.

Det var da jeg oppdaget det, at genitaliene hos «Galerucella tenella» fantes i to forskjellige utgaver. Den ene var tynn og spiss, mens den andre var tykk og butt, sett fra siden. Disse forskjellene var så påfallende at jeg med en gang begynte å lure veldig på hva dette var (se figur). Kunne det være en variant av en av de andre artene? Kunne det være en utenlandsk art som hadde spredt seg nordover eller blitt innført med mennesker og etablert seg i Norge? Eller kunne det rett og slett være en helt ny ubeskrevet art?

 

Genitaliene til a) Galerucella anserina sp. nov. og b) Galerucella tenella. Foto: A. Staverløkk.

Genitaliene til a) Galerucella anserina sp. nov. og b) Galerucella tenella. Foto: A. Staverløkk.

Jeg fortsatte å studere disse to formene av Galerucella tenella og fant snart ut at det var flere forskjeller mellom dem. Det var fargeforskjeller på antennene, tettere behåring på dekkvingene og forskjeller i dybden på innbuktningen i siste bakkroppsledd. Dette til sammen gjorde meg trygg på at det var snakk om ulike arter, da disse forskjellene var vel så store som de man vanligvis ser på nærstående arter og ikke minst at forskjellene var konstante og uten overlapp på et stort antall individer.

Neste stadium innebar å prøve å finne ut hvilken art den ukjente formen egentlig tilhørte. For det var ganske klart hele tiden hvilken form som var ukjent, og hvilken form som var den ekte Galerucella tenella. I alle de mange kildene som illustrerer genitaliene til G. tenella, er disse tynne og spisse. Det var altså formen med tykk og butt spiss som var den ukjente. Min første mistanke var at det kunne være en amerikansk art. Jeg tok derfor kontakt med kanadiske og amerikanske bladbilleforskere, og sjekket deres billekataloger for potensielle kandidater til den mystiske bladbilla. Men de kunne raskt utelukke at dette var en art fra deres hjemområder. Videre søkte jeg i russisk og kinesisk litteratur når det gjaldt alle kjente østlige arter i slekta, men jeg kom også der til kort. Sørover i Europa og i tropiske områder er det ikke kjent andre arter i denne underslekta. Det var ingen kjente arter som stemte med min, og alt tydet på at det var snakk om en helt ny art. Det var stort!

Norge og Nord-Europa er godt kartlagt når det gjelder biller og det er svært sjelden at helt nye og ukjente arter blir oppdaget. I løpet av de siste 50 år har det kanskje bare skjedd et par ganger at en ny billeart har blitt beskrevet fra Norge. Den forrige var jeg med på selv da vi fant en mikroskopisk og underjordisk ny kortvinge i Vågå for noen år siden . Men denne gangen var det ei bladbille, en billefamilie som er bedre studert enn kortvinger, og en art som burde være lett og finne og som har en anselig kroppsstørrelse til bladbille å være. Så for meg var dette enda større. Vi måtte derfor over i neste fase i forskningen. Vi måtte besøke funnlokalitetene enda en gang for å finne ut mer om biologien til denne bladbille X.

Siden oppdagelsen ble gjort seint på høsten, måtte vi vente helt til våren 2014 før vi kunne komme videre i undersøkelsene. Den første turen til Hvaler ga ingen gjennombrudd. Jeg samlet sikkert inn mer enn hundre eksemplarer av «Galerucella tenella» i ulike områder, men alle sammen endte opp under lupa som den ekte G. tenella. Arten finnes ofte i enorme mengder på mjødurtenger i de indre og fuktige delene av strandengene, og det føltes som nåla i høystakken å prøve å finne avvikende former blant hundretusener av biller som må under mikroskopet for å skilles fra hverandre. De voksne billene parer seg og er aktive på plantene om våren, og uti juni blir det flere og flere av bladbillenes små svarte larver som spiser mjødurt, og etter hvert ikke mulig å finne voksne biller før den nye generasjonen klekker. Jeg måtte derfor vente til neste vår før jeg kunne komme videre.

Våren 2015 dro jeg til Tjøme, og besøkte på nytt de første lokalitetene der den nye bladbilla ble funnet. Jeg forsøkte å søke bredt i alle soneringer av stranda. På en av lokalitetene la jeg merke til at det ikke var gnag på mjødurtplantene. Spesifikk håving på mjødurt ga ikke et eneste eksemplar av G. tenella. Jeg håvet videre utover på standenga, og fikk til min store overraskelse et par eksemplarer av «G. tenella» på de kortvokste delene av stranda. Kunne det virkelig være den nye arten, eller var det en av de nærstående artene som spiser på kattehale? Jeg syntes dette virket svært lovende og tenkte med en gang at her måtte det være en annen vertsplante inne i bildet. G. tenella er jo kjent for å spise på en rekke arter innen rosefamilien, så det var flere muligheter. Det er vanskelig å slaghåve i kortvokst strandeng da fleste eksemplarer som sitter i vegetasjonen vil falle i bakken når håven passerer. Jeg klarte derfor ikke å finne flere enn disse to eksemplarene denne dagen. Jeg klarte heller ikke å finne gnag på noen av plantene på stedet som kunne stemme med disse bladbillene. Vel hjemme fikk jeg bekreftet min mistanke. Det var virkelig den nye arten som befant seg ute på den kortvokste strandenga. Men sesongen gikk fort med mange ulike prosjekter, og jeg rakk ikke å forfølge dette sporet før neste sesong, våren 2016.

Nå var jeg fast bestemt på å finne vertsplanta til den nye arten og nye besøk ble lagt til de kjente lokalitetene. På et av stedene dukket det opp flere biller, og dette var langt unna nærmeste mjødurtbestand. Når man finner mange dyr, er det også lettere å finne gnag etter dem, og denne gangen var det ganske klart at disse dyrene spratt inn i håven da jeg slo over planten gåsemure. Dette ble raskt bekreftet da jeg først fant gnag, og deretter voksne biller som satt på plantene. Artsbestemmelsen ble verifisert på laben i ettertid, og vertsplanten til den nye arten hadde dermed blitt bekreftet.

Det plaget meg litt at jeg foreløpig bare hadde funnet de to artene fra separate steder. Både mjødurt og gåsemure vokser jo gjerne sammen på strandengene, så jeg ønsket å vite i hvilken grad de to artene holdt seg til sine antatte vertsplanter når de fikk velge fritt på samme sted. Våren 2017 fant jeg en lokalitet i Fredrikstad der det fantes insektgnag både på mjødurt og gåsemure. Jeg gikk da på kne en hel dag med nesen i bakken og plukket bladbiller fra hver sine planter. Jeg la en bille i hvert glass og merket dem med hvilken plante de satt på. Vel hjemme kunne jeg sjekke identiteten til billene og fant at alle eksemplarer var tro mot sine vertsplanter. Biologien til arten var endelig bekreftet og artsbeskrivelsen kunne påbegynnes.

Et av funnstedene der de to artene Galerucella anserina og G. tenella ble funnet sammen. Gonvad i Fredrikstad. Foto: F. Ødegaard.

Et av funnstedene der de to artene Galerucella anserina og G. tenella ble funnet sammen. Gonvad i Fredrikstad, Østfold. Foto: F. Ødegaard.

Man lever gjerne i en uendelighet av hasteprosjekter og dead lines i forskningsverdenen og det er vanskelig å finne tid til skriveoppgaver uten frist. Det gikk derfor enda et par år før manuset til den nye arten var klar til innsendelse høsten 2019. Etter en runde med fagfellevurdering og kommentarer fra redaktør var manuset klart til å publiseres våren 2020. Prosessen med publisering fra innsending av manus til ferdig publikasjon, kan ta et par år dersom man er uheldig, men i dette tilfellet gikk siste fase uvanlig raskt. Til tross for det, gikk det altså sju år fra de første dyrene ble samlet inn, til navnet Galerucella anserina Ødegaard & Hanssen, 2020 offisielt ble en gyldig art.

Skjermbilde abstract

Artsnavnet anserina er valgt som en assosiasjon til at arten spiser gåsemure Potentilla anserina. Vi mener gåsemurebladbille er et passende norsk navn på arten. En av skillekarakterene til nærstående arter er at gåsemurebladbille er tettere hvitaktig behåret enn sine slektninger. En artig hypotese er at dette kan ha sammenheng med at gåsemure har tett og lys behåring på bladene, slik at bladbillene er bedre kamuflert når de selv er behåret.

Den nye arten er foreløpig kun kjent fra Norge, men vi forventer at den skal bli funnet i flere land nå som beskrivelsen er offentliggjort. Takk til medforfatter Oddvar Hanssen og fotograf Arnstein Staverløkk for viktige bidrag og flotte bilder.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *