Dvergeitermaur, Myrmica rugulosa ny for Norge – for fjerde gang!

rugulosa

Dvergeitermaur, Myrmica rugulosa, dronning fra Eidskog. Foto: A. Staverløkk/NINA.

De fleste entomologer har vel opplevd følelsen av å finne en ny art, men så viser det seg i ettertid at arten er funnet av andre fra før. Dette opplevde jeg våren 2014 da jeg trodde jeg fant seljesommerfuglen, Nymphalis xanthomelas, ny for Norge, men ble slått på målstreken med en dags margin. For noen, kan slikt fortone seg som en liten nedtur. Mer sjelden hender det at man finner noe tilsynelatende kjent, men så viser det seg at alle tidligere funn, unntatt ditt eget, er feil. Det må kalles en skikkelig opptur.

De siste årene har jeg jobbet mye med kartlegging av maur i Norge, og etter hvert har jeg funnet de aller fleste artene som er påvist i Norge. En liten eitermaur har imidlertid voldt mer problemer enn jeg hadde ventet. Myrmica rugulosa er funnet mange steder i Sør-Sverige, men utbredelsen ser ut til å stoppe nær grensa mot Norge i Østfold. Arten ble imidlertid publisert ny for Norge i 1999 ved Sarpsborg, på bakgrunn av ei dronning funnet i en hage.

På svensk heter Myrmica rugulosa sandrödmyra, noe som indikerer tilknytning til sandsubstrat. Den ser imidlertid ikke ut til å finnes på sandområdene langs kysten. De mange sandområdene i tilknytning til raet i Østfold burde derfor kunne være passende potensielle leveområder for arten i Norge. Likeledes finnes flere sandområder i Halden kommune der arten er funnet på svensk side like ved grensa mot Norge.

Intens ettersøkning

Jeg har i løpet av de siste tre årene hatt mange feltturer til disse områdene i Østfold med Myrmica rugulosa i tankene. I tillegg til at sandområdene er gjennomsøkt svært grundig, er det også lett nøye i nærheten av funnstedet i Sarpsborg. Vi har hatt svermefeller flere steder i området, men utrolig nok har vi ikke klart på gjenfinne arten.

I begynnelsen av september 2014, tenkte jeg at jeg skulle gjøre et siste helhjertet forsøk. Å lete maur på høsten kan være svært givende. Samtidig som vegetasjonen «trekker seg litt tilbake» slipper man også å la seg distrahere av andre spennende insekter som tar tid og oppmerksomhet. To hele dager skulle vies søk etter Myrmica rugulosa og med grundige forberedelser skulle bokstavlig talt hver eneste stein snus. Gjenværende sandtak, tørre veikanter, nedlagte jernbanespor og ruderatplasser ble saumfart både i Sarpsborg- og Haldenområdet. Men, med vannblemmer på hendene og verkende rygg, kunne jeg skuffet konstatere at Østfold ikke kunne by på Myrmica rugulosa denne gangen heller.

Turen tilbake til Trondheim gikk om Eidskog for å søke litt etter parasittiske smalmaur og lundgjøkhumle, Bombus quadricolor. Det er ikke så mange blomster på denne tiden, så en veikant med massevis av gule kurvplanter lot meg friste til en stopp for å se etter humler. Området viste seg å være en nokså stor ruderatplass som hadde fin engvegetasjon og sandjord, noe som indikerte at dette også var en fin maurplass. Etter å ha sjekket et par tuer med Lasius niger og L. flavus, fant jeg raskt ei eitermaurtue i jorda. Disse underjordiske samfunnene kan man oppdage ved at det ligger sand i en ring rundt et lite hull i bakken. Eitermaursamfunnet var merkelig stort og besto sannsynligvis av mer enn 1000 arbeidere. Dette, sammen med det faktum at arbeiderne var påfallende små og mørke, gjorde at mistanken mot Myrmica rugulosa vokste sekund for sekund. Heldigvis hadde jeg denne gangen med ei håndlupe med lys, som jeg nå sprang bort i bilen for å hente. Etter omsider å ha fått antenneskaftet i fokus, var saken klar. Ingen antennelist og kraftig bøyd basis levnet ingen tvil. Jeg hadde endelig funnet Myrmica rugulosa.

Dvergeitermaur

Siden det var seint på året, vurderte jeg at det fremdeles kunne være en viss sjanse for også å finne kjønnsdyr. Jeg jobbet derfor i flere timer med søk etter flere samfunn, og innenfor et lite område kunne jeg påvise hele åtte kolonier. I to av dem fantes vingete hanner, mens dronning ble kun påvist i en koloni. Litteraturen sier at Myrmica rugulosa oftest har flere dronninger i hver koloni, men disse samfunnene hadde trolig kun en dronning hver, til tross for at koloniene var svært store – flere tusen arbeidere i noen.

I etterpåklokskapens navn, er det klart at mine tidligere søk etter arten har vært rettet mot leveområder som trolig ikke passer for arten. Jeg har nok blitt noe villedet av det svenske navnet sandrödmyra, som skulle indikere en sterkere binding til sand. Substratet var imidlertid hardpakket sandjord med mye grus og overraskende mye organisk innhold. Grus og stein er trolig nødvendig for å skape hulrom i jorda når den er hardpakket. Arten bør derfor ikke hete sandeitermaur på norsk, et navn som heller bør forbeholdes Myrmica sabuleti som er en ren sandart. Jeg foreslår derfor å kalle arten dvergeitermaur siden den er blant de aller minste eitermaurartene i Europa.

Ett par uker senere…

Helt nylig fikk jeg tilsendt en mail fra Kjell Magne Olsen med spørsmål om jeg kunne artsbestemme ei eitermaurdronning for han. Jeg gikk straks løs på oppgaven og sjekket bildene, for når jeg får slike forespørsler fra Kjell Magne, er det ofte noe spennende på gang. Bildene var gode, så det var liten tvil om at dette bare var snakk om en helt ordinær Myrmica rubra. En art som er vanlig overalt. Hvorfor i all verden skulle Kjell Magne belemre meg med denne? Skuffet, kunne jeg meddele hva det var, og jeg spurte samtidig om hva han mente med å sende meg disse bildene. Ikke mange minutter senere ringer Kjell Magne og forteller at det er «rugulosa»-dronningen fra Sarpsborg jeg nettopp har sett på. Han hadde lånt inn eksemplaret og skjønt at dette kunne være snakk om en feilbestemmelse og ville ha en uhildet second opinion. Jeg kunne samtidig fortelle at jeg nylig hadde funnet den ekte rugulosa – som da rykket opp til å bli et nyfunn for Norge.  

Myrmica rugulosa er tidligere publisert fra Norge både av Siebke (1880) fra Hedmark, Åset, og av E. Strand (1903) fra Østfold, Fredrikstad. Men, Holgersen (1944) kunne imidlertid slå fast at begge disse rapportene var basert på feilbestemmelser. Nå viser det seg altså at også den tredje rapporten om Myrmica rugulosa fra Norge er en feilbestemmelse. Heldigvis var materialet tatt vare på slik at dette nå kunne klares opp i. Og ekstra artig at enda en ny art for Norge kan krediteres broddvepsprosjektet ACUNOR – en del av Artsdatabankens satsing på kartlegging av biologisk mangfold gjennom Artsprosjektet.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *