Hestehovjordloppe ny for Norge og litt om den store slekten Longitarsus

gracilis

Hestehovjordloppe, Longitarsus gracilis, funnet for første gang i Norge i 2014. Foto: Lech Borowiec.

Bladbillene i slekten Longitarsus har fascinert meg i lang tid. Disse små jordloppene som spretter rundt på spesielle planter til uvanlige tider på av året er ikke alltid så lett å få taket på – hverken fysisk eller faglig.

 

Hoppende høstdyr

Jordlopper (Alticinae) er ikke lopper, men biller i en bestemt underfamilie innen bladbillene (Chrysomelidae). De er alle relativt små og har sterkt fortykkete baklår som gjør at de kan hoppe mer enn hundre ganger lenger enn sin egen kroppslengde. Kanskje er dette blant de dyra med best spenst i hele dyreriket.

Med det nye funnet av hestehovjordloppe, Longitarsus gracilis, har vi nå registrert 25 arter i denne vår største bladbilleslekt. Longitarsus-jordloppene finnes i alle verdensdeler og er en av verdens største billeslekter med mer enn 700 beskrevne arter. Felles for dem alle er det lange første tarseleddet på baktarsene – der av navnet Longitarsus. Artene er som regel 2-4 mm lange, er gule, brune eller svarte i fargen. Ofte har de lyse artene en mørk sømstripe, og artene har generelt nokså lange antenner.

Longitarsus-jordloppene overvintrer som voksne og er derfor aktive på høsten og tidlig på våren. Mange arter gir seg allerede i mai og er derfor vanskelige å finne. Den beste sesongen for de fleste artene er på ettersommeren og høsten da det fortsatt en mye vegetasjon å håve dem fra. Alle Longitarsus’ene lever et stille og tilbaketrukket liv som larver, da de er underjordiske og lever av røttene til sine vertsplanter. Vertsspesialiseringen hos Longitarsus er markant og man må derfor gå etter vertsplantene for å finne disse jordloppene.

Klimavinnere

Jeg begynte å studere disse spennende jordloppene på slutten av 1980-tallet, og gleden var stor da jeg fant den første arten ny for Norge, Longitarsus ganglbaueri i 1992 (Ødegaard 1994). Denne har nå blitt en av våre vanligste arter og finnes nesten overalt på Østlandet på ulike arter av svineblom, Scenecio spp. Samtidig viste det seg at jeg også hadde funnet Longitarsus curtus for første gang i Norge i fra Gudbrandsdalen og fra Sogn (Ødegaard & Ligaard 2000), en art som heller ikke er uvanlig på rubladete planter i dag. Trolig har flere av disse artene ekspandert og fått bedre forhold nå enn tidligere.

De artene som er knyttet til vanlige planter begrenses trolig kun av klimatiske forhold. Et godt eksempel er strandvindeljordloppa, Longitarsus rubicundus, som jeg fant for første gang i Norge på Jomfruland i 2009. Samme år viste seg at denne fantes i store mengder overalt der det vokste strandvindel. Det var kort og godt et masseangrep av en art som tidligere hadde sin nærmeste forekomst helt sør i Sverige. Samme år fant jeg også endelig igjen den nærstående åkervindeljordloppa Longitarsus pellucidus som ser ut til å være sjelden. Etter flere kalde vintre og dårlige somre i 2011, 12 og 13, ser det ut til at disse angrepene er slått tilbake igjen selv om arten ikke har forsvunnet helt. Et annet eksempel på en art i fremmarsj er landøydajordloppa Longitarsus jacobaeae. Denne kommer nok først og fremt som et resultat av at vertsplanten ekspanderer.

Sjeldne arter

Men noen arter av Longitarsus viser seg å være svært vanskelig i finne. Vi har i tre år nå lett spesifikt på strandengene rundt Oslofjorden etter strandkjempejordloppa, Longitarsus reichei uten å lykkes. Arten er kun funnet en gang i Norge på 60-tallet i Oslo, men er nylig funnet i Bohuslän nær grensen mot Norge i Østfold, så den finnes nok fortsatt. Tilsvarende var det også med frøstjernejordloppa, Longitarsus brunneus, men denne fant vi i ett eneste eksemplar på ei av strandengene i Østfold. Linjordloppa, Longitarsus parvulus, er ansett som forsvunnet fra Norge, men det er ikke sikkert at det stemmer. Aktivt søk på vill-lin, Linum catharticum, eller dyrket lin, Linum usitasissimum, vil kunne gi resultater i framtida, særlig dersom lin-dyrking tar seg opp. En annen art som ser ut til å ha gått sterkt tilbake av ukjent årsak er Longitarsus apicalis som er knyttet til tistler. Videre er Longitarsus ochroleucus en mystisk art som kun er funnet en gang i Norge i Oslo i 1962. Denne er knyttet til svineblom-arter slik som mange andre Longitarsus.

På myr har vi også et par arter, nemlig blærerotjordloppe, Longitarsus nigerrimus og myrkleggjordloppe, Longitarsus holsaticus, der deres uvanlige vertsplanter for biller å være, indikeres i navnet. En luring er arten Longitarsus luridus. Dette er en av de aller vanligste artene i Norge. Den lever på ulike kurvplanter, men har en tendens til å dukke opp litt overalt. Mange av de sjeldne Longitarsus-artene har mørk farge, men denne L. luridus kan variere mye i fargen og av og til være så mørk at den lett kan forveksles med noen av de mer eksklusive artene.

Nye arter

Men nå har vi altså fått vår 25. Longitarsus-art, nemlig hestehovjordloppa L. gracilis. Jeg har lenge vært på utkikk etter denne arten, fordi jeg har registrert at den er på ekspansjon nordover. Det er enkelt å følge slike arter gjennom å studere datoer for funn registrert i Sverige, og nå hadde den kommet seg såpass langt nordover at mente jeg tiden inne til å intensivere søket. Da var det bare å finne noen fine sørvendte skrenter med hestehovblader. Og tenk, på første lokalitet, nær Sarpsborg, ble det gjort positive funn. Jeg kunne imidlertid ikke slippe jubelen helt løs fordi hestehoven har også en annen Longitarsus-art knyttet til seg, som er mer vanlig, Longitarsus suturellus, men denne er noe større og mørkere. Det var derfor først etter inngående studier i lupa med litteratur og referansedyr til sammenligning at jeg kunne konkludere at hestehovjordloppa til slutt hadde kommet til Norge.

Men det er trolig langt mer å oppdage blant disse spretne billene. Bare i Sverige finnes ytterligere 8 arter som ikke er påvist i Norge. De fleste av disse er imidlertid rødlistet og svært begrenset utbredt i sør, men en art, den helsvarte Longitarsus anchusae som finnes på ulike rubladete planter, bør kunne finnes i Norge. Og den som leter finner!

Litteratur

Ødegaard, F. 1994. Nye Coleoptera for Norge (Coleoptera new to Norway). Fauna norv. Ser. B 41, 45-47.

Ødegaard, F & Ligaard, S. 2000. Contribution to the knowledge of Norwegian Coleoptera. Norw. J. Entomol. 47: 7-19.

 

2 thoughts on “Hestehovjordloppe ny for Norge og litt om den store slekten Longitarsus

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *